Åge Rønning: Husker du Scobie? (1986)

Gud er større enn alle synder

"Jeg trodde selv at jeg var noenlunde fri for de store tabber og synder, og det var kanskje derfor det gikk som det gikk". Sier han som viser seg å være hovedpersonen i Åge Rønnings nyeste bok, Husker du Scobie?

Boken består av to fortellinger. Første handler om nok en av disse arketypiske (evt. erketypiske) Rønning–figurer: en forfyllet og for nedadgående journalist som har forvillet seg til Manila på flukt fra å ta ansvar for sin invalidiserte og dødssyke kone. Uten å ville og uten å vite, blir han blandet opp i en svær affære med kidnapping og terror og korrupte politikere. Hvilket er spennende og underholdende i seg selv, men også på sedvanlig rønningsk vis tjener til å drive hovedpersonens sjelelige krise mot et klimaks. Til slutt innrømmer han sin synd og skyld, vender tilbake til Gud, og blir behendig drept før han rekker å falle fra igjen.

Dette høres banalt ut når det gjenfortelles, men det er jo nettopp endel av Rønnings styrke at han greier å fortelle slikt på en troverdig måte. Ikke desto mindre sitter man igjen med en halvveis blæh–følelse: dette er for enkelt, og dessuten: dette har han skrevet før.

Men bare vent til du begynner på den andre fortellingen! Der blir første fortelling trukket inn, snudd på hodet og rystet i innvollene som en ironisk kommentar til det som skjer med det som viser seg å være forfatteren av første fortelling da han i samarbeid med sønnen til Scobie i Graham Greenes Den dypeste grunn skal forsøke å finne ut av hvorfor Graham Greene aldri har fått Nobelprisen i litteratur.

Naturligvis går det galt, og hovedpersonen blir viklet inn i et typisk Rønning–nettverk av tilfeldige omstendigheter og store og små feilvalg som leder frem til den umulige men på en måte helt rettferdige situasjon at han på siste side uforskyldt står med et kvinnelik i armene i en stjålet båt som langsomt driver mot en rasende folkemengde på stranden. Men han er også blitt ledet ut av den sjelelige tåke og angst han har drevet i, til å forstå at Gud er større enn alle synder. Selv om det ikke finnes noen enkel fortsettelse eller brå slutt, slik han forestilte seg i den første fortellingen, har han nådd dit det er vesentlig å nå. Det finnes håp.

Også alt dette er selvsagt veldig typisk Åge Rønning, og selv om Husker du Scobie? ikke er av de beste bøkene hans, er den absolutt en videreføring av enkelte ting han har vært opptatt av, for eksempel dette med håpet i vår vaklevorne verden.

Stilistisk er Rønning helt på høyde med seg selv. Sammenblandingen av de to fortellingene er ganske godt gjort, og hans karakteristiske smålåtne humor er tilstede i godt monn.

Vil du ha en actionpreget forfatter med god fortellerevne, humoristisk sans og bra menneskekunnskap som samtidig har noe fornuftig å si om ganske vesentlige ting når det gjelder menneskets liv i en verden spent mellom kjærlighet og ondskap, er Åge Rønning verdt å prøve seg på. Noen av hans andre bøker er bedre enn årets, men også Husker du Scobie? er verdt å få med seg. 

 

Åge Rønning:
Husker du Scobie? – To fortellinger
Gyldendal Norsk Forlag, 1986. 95 sider
ISBN 82-05-16754-0

(ra 11/1986-g1)