Imens var det holdt op at sne

Jeg holdt faktisk på å glemme at jeg pleier å legge ut et nasjonalsinnet dikt hvert år til 17. mai, men her er det. Først tenkte jeg på «Gud signe vårt dyre fedreland» av Elias Blix. Det er en solid fedrelandssang, en mektig salme, en nynorsk bauta og et makeløst propagandaskrift for den kristelige fløyen i partiet Venstre. Når det er snakk om nynorskens litterære pionerer, tenker man vanligvis på Aasen, Vinje og Garborg. Men det spørs om ikke Blix er like viktig. Gjennom sine salmer – som ble svært utbredt - populariserte han det nye skriftspråket og fikk det ut til folket. Den dag i dag er det ca. 50 salmer skrevet eller oversatt av Blix i Den norske kirkes salmebok. (I tillegg kommer selvsagt hans innsats som kirkeminister i Sverdrup-regjeringen, der han bl.a. hadde en god del av ansvaret for vedtaket i 1885 om likestilling mellom det vi i dag kaller nynorsk og bokmål i offentlig sammenheng, inklusive skolen.) Men dette får bli en innledning til et senere år, eller for all del en op...

Årets 17. mai-dikt (se tidligere år for andre dikt) er patriotisk og tullete. Langt mer alvorlige tekster kunne vært valgt. Men det er nok av seigt alvor i verden for tiden og det kan være greit å se at man kan ha en oppriktig kjærlighet til landet uten å ta alle uttrykk for det alvorlig. Dessuten minner diktet om diverse nasjonale dyder som ikke absolutt alle behøver å gå i glemmeboken...   EN BIRKEBEENER-SANG   Melken sød at drikke, Sirupskrukken slikke, Var ei Nordmands Viis; Drikke Elv og kolde Vande, Drikke Drik, som varmed’ Pande, Det var Nordmands Viis.   Sukkerklump at smælte, Mandeldeig at ælte, Var ei Nordmands Viis; Faare-Ribber, Bukke-Rygge, Speeget Oxe-Laar at tygge, Det var Nordmands Viis.   Svøbe sig i Silke, Kniplings-Traad at pilke, Var ei Nordmands Viis; Bast til Baand at sammentvinde, Birkebark om Ben at binde, Det var Nordmands Viis.   Under Dun at varme, Hvide bløde Arme, Var ei Nordmands Viis; Bruge Steen til Hovedpude, Naar han var i Marke...

NATIONALITET   Vi meina og tru, det gjævaste er at vera ein Norigs Mann. Ja, denne Heimen os fyrst er kjær; men vita vi maa, at den store Verd er berre vaart store Fedraland.   Dei største Tankar vi altid faa av Verdsens det store Vit; men desse Tankar dei brjotast maa, lik Straalar av Soli, som altid faa i kver si Bylgje ein annan Lit.   Aasmund Olavsson Vinje (1860)

Ifjor på 17. mai la jeg ut det overdådige diktet «Norsk sang» av Nils Collett Vogt i anledning dagen. Iår blir det «Morgen over Finnmarksvidden» av Nordahl Grieg. Man kunne kanskje tenkt at «17. mai 1940» ville vært det naturlige valget, spesielt siden det nok er Griegs mest kjente dikt ved siden av «Til ungdommen». Men det blir «Morgen over Finnmarksvidden». Dels fordi det er flott og fortjener å bli løftet frem. Og dels fordi det på mange måter uttrykker noe av det samme som fjorårets dikt – enda så ulike de er. God 17. mai!   MORGEN OVER FINNMARKSVIDDEN   Ved gry, da vi kom på Bæskades, røk der et uveir opp. Et piskende, vandrett snekôv hvinte om fjeldets topp. Tungt støttet vi os mot stormen, tvungne at ta en hvil. Renene våre var trætte efter de dryge mil.   Kindenes hvite flekker, fra andre morgeners frost, sved i en naken smerte, under den hårde blåst. Føttene føltes døde, nævene skrumpet blå. Da jog en ild gjennem blodet! Dette var det jeg så: ...

Siden det nå engang er 17. mai, kan man likesågodt slå seg løs: NORSK SANG I kamp og trengsler steg mit mot   og hærdet mig til voksen mand.   Jeg takker for, at jeg fikk rot   i dig, mit land!     Nu rider mæktig vintren frem   og rykker trær med rote op.   Jeg speider: Dette er mit hjem!   Det suser i en veirslitt top,   at dette land, stort, kaldt og haardt   er vort.     I brødre av den samme rot,   I søstre med det samme blod,   I, som nu søker voksested   og vi, som staar for fald:   La komme hvad der skal!   Det gav en slik tryghet, gav slik fred, - jeg føler mig saa rik derved - at dette land, armt, strengt og hvitt   blev mit.     Her vil jeg gro, her vil jeg dø   men først vil i din muld jeg strø   min rikdom ut, et litet frø . . .   Kanhænde blir det træ en gang,   som suse vil din sang.   Jeg takker dig for ondt, for godt,   for knappe smil, som j...

Etter den mislykkede flyveturen til Bardufoss i forrige bok, er Willy Ustad nå tilbake på tryggere grunn i Trondheim og Karlshamn. Også denne gang skaper han en fortelling rundt en usmakelig bit av det som skjedde like etter krigen: Forslaget om å ta barn av tyske soldater fra deres mødre og adoptere dem bort, kanskje til og med få dem ut av landet. Lea Karlsbrus sønn Rolf Herman er en av dem som kommer i vergerådets søkelys. Lea har vokst mye i løpet av serien, men stilt overfor et problem som dette, er det fortsatt storesøster Berit som må ordne opp. Den overdramatiske måten hun gjør det på, eksemplifiserer noen av problemene med å skrive en serie som denne. Hadde dette vært i det virkelige liv, ville søsknene Karlsbru gjort noe prosaisk som å få Leas venn og arbeidsgiver redaktøren til å ringe sin kamerat sosialministeren og fått ham til å ordne opp. I stedet setter de igang et stort og risikabelt skuespill med krigsmedaljer, avrevne truser og presseoppbud. Dette er underholdende,...