Willy Ustad: Tyskerungen (Fire søsken 8) (1993)
Etter den mislykkede flyveturen til Bardufoss i forrige bok, er Willy Ustad nå tilbake på tryggere grunn i Trondheim og Karlshamn. Også denne gang skaper han en fortelling rundt en usmakelig bit av det som skjedde like etter krigen: Forslaget om å ta barn av tyske soldater fra deres mødre og adoptere dem bort, kanskje til og med få dem ut av landet. Lea Karlsbrus sønn Rolf Herman er en av dem som kommer i vergerådets søkelys.
Lea har vokst mye i
løpet av serien, men stilt overfor et problem som dette, er det fortsatt
storesøster Berit som må ordne opp. Den overdramatiske måten hun gjør det på,
eksemplifiserer noen av problemene med å skrive en serie som denne. Hadde dette
vært i det virkelige liv, ville søsknene Karlsbru gjort noe prosaisk som å få
Leas venn og arbeidsgiver redaktøren til å ringe sin kamerat sosialministeren og
fått ham til å ordne opp. I stedet setter de igang et stort og risikabelt
skuespill med krigsmedaljer, avrevne truser og presseoppbud. Dette er
underholdende, men tærer på troverdigheten til personene i boken når de gjør
lignende ting i bind etter bind. Ustad greier ikke å forene spennet mellom
historisk fremstilling og Knut Gribb. Seriens problem - og Ustads utfordring -
er at det neppe heller lar seg gjøre, slik at han må forsøke å sjonglere mellom
de to ytterpunktene uten at det blir heseblesende eller unaturlig. Det
interessante er hvor godt Ustad faktisk kommer fra det. Man legger merke til
svakhetene, men leser glad og ufortrødent videre. (F.eks. er MariaLisa Delgado
Scudsey med i denne boken også, like vakker og mystisk som før, men fortsatt en
like stor litterær avsporing.)
Dette bindet er en
stor forbedring i forhold til forrige. Likevel aner man en slags tretthet. Å
skrive bøker i så stort tempo som denne serien kan neppe være lett, når man
samtidig har visse kvalitetsmessige ambisjoner. Det virker som om Ustad kaver
litt. La oss håpe han greier å holde hodet over vannet.
Ra 1993
Kommentarer
Legg inn en kommentar