17. mai-dikt 2022: Morgen over Finnmarksvidden av Nordahl Grieg

Ifjor på 17. mai la jeg ut det overdådige diktet «Norsk sang» av Nils Collett Vogt i anledning dagen. Iår blir det «Morgen over Finnmarksvidden» av Nordahl Grieg. Man kunne kanskje tenkt at «17. mai 1940» ville vært det naturlige valget, spesielt siden det nok er Griegs mest kjente dikt ved siden av «Til ungdommen». Men det blir «Morgen over Finnmarksvidden». Dels fordi det er flott og fortjener å bli løftet frem. Og dels fordi det på mange måter uttrykker noe av det samme som fjorårets dikt – enda så ulike de er. God 17. mai!

 
MORGEN OVER FINNMARKSVIDDEN
 
Ved gry, da vi kom på Bæskades,
røk der et uveir opp.
Et piskende, vandrett snekôv
hvinte om fjeldets topp.
Tungt støttet vi os mot stormen,
tvungne at ta en hvil.
Renene våre var trætte
efter de dryge mil.
 
Kindenes hvite flekker,
fra andre morgeners frost,
sved i en naken smerte,
under den hårde blåst.
Føttene føltes døde,
nævene skrumpet blå.
Da jog en ild gjennem blodet!
Dette var det jeg så:
 
Lutende ned mot skavlen,
rakt mot det blinde kôv,
stod der en ren og veiret,
skrapet så med sin klov; –
og slik, med ett, som den hugget
dypt i den frosne grav,
spratt som et lys mot mulen, –
klumper av blågrøn lav.
 
Å snestorm over Bæskades,
med fyk over fattig grønt,
dette er selve Norge,
frysende armt og skjønt!
En mor som i dødens kulde,
isnende hvit og stiv,
blotter sitt bryst mot barnet,
nærer det hun gav liv!
 
Men du mitt rotløse hjerte,
som jog din ren over fjeld,
fra veknende drøm om elskov,
til livets lyst for dig selv –
når har du stått som renen,
diet den frosne død?
Hvor er din rett til landets
hellige savn og nød?
 
Og landet stirrer imot mig;
det gråner av stein og sjø –
I havkok gynger et drivgarn.
Blandt svaberg glimter en bø.
Blodslit takker for armod.
Stridt blir favnet av stridt.
Så nævn, i storm på Bæskades,
det du har bragt som ditt!
 
Intet gav jeg; men prøv mig,
kræv hvad jeg har og kan!
Kald på min ild og ungdom,
vi dem til dig, mitt land!
La mig få gi og elske,
ikke med døde ord,
men livet mitt som en kappe
over din nakne jord!
 
Nordahl Grieg 1929
 

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

17.mai-dikt 2021: Norsk sang av Nils Collett Vogt

Siden det nå engang er 17. mai, kan man likesågodt slå seg løs: NORSK SANG I kamp og trengsler steg mit mot   og hærdet mig til voksen mand.   Jeg takker for, at jeg fikk rot   i dig, mit land!     Nu rider mæktig vintren frem   og rykker trær med rote op.   Jeg speider: Dette er mit hjem!   Det suser i en veirslitt top,   at dette land, stort, kaldt og haardt   er vort.     I brødre av den samme rot,   I søstre med det samme blod,   I, som nu søker voksested   og vi, som staar for fald:   La komme hvad der skal!   Det gav en slik tryghet, gav slik fred, - jeg føler mig saa rik derved - at dette land, armt, strengt og hvitt   blev mit.     Her vil jeg gro, her vil jeg dø   men først vil i din muld jeg strø   min rikdom ut, et litet frø . . .   Kanhænde blir det træ en gang,   som suse vil din sang.   Jeg takker dig for ondt, for godt,   for knappe smil, som j...
Les mer »

Åge Rønning: Husker du Scobie? (1986)

Gud er større enn alle synder "Jeg trodde selv at jeg var noenlunde fri for de store tabber og synder, og det var kanskje derfor det gikk som det gikk". Sier han som viser seg å være hovedpersonen i Åge Rønnings nyeste bok,  Husker du Scobie? Boken består av to fortellinger. Første handler om nok en av disse arketypiske (evt. erketypiske) Rønning–figurer: en forfyllet og for nedadgående journalist som har forvillet seg til Manila på flukt fra å ta ansvar for sin invalidiserte og dødssyke kone. Uten å ville og uten å vite, blir han blandet opp i en svær affære med kidnapping og terror og korrupte politikere. Hvilket er spennende og underholdende i seg selv, men også på sedvanlig rønningsk vis tjener til å drive hovedpersonens sjelelige krise mot et klimaks. Til slutt innrømmer han sin synd og skyld, vender tilbake til Gud, og blir behendig drept før han rekker å falle fra igjen. Dette høres banalt ut når det gjenfortelles, men det er jo nettopp endel av Rønnings styrke ...
Les mer »

Willy Ustad: Tyskerungen (Fire søsken 8) (1993)

Etter den mislykkede flyveturen til Bardufoss i forrige bok, er Willy Ustad nå tilbake på tryggere grunn i Trondheim og Karlshamn. Også denne gang skaper han en fortelling rundt en usmakelig bit av det som skjedde like etter krigen: Forslaget om å ta barn av tyske soldater fra deres mødre og adoptere dem bort, kanskje til og med få dem ut av landet. Lea Karlsbrus sønn Rolf Herman er en av dem som kommer i vergerådets søkelys. Lea har vokst mye i løpet av serien, men stilt overfor et problem som dette, er det fortsatt storesøster Berit som må ordne opp. Den overdramatiske måten hun gjør det på, eksemplifiserer noen av problemene med å skrive en serie som denne. Hadde dette vært i det virkelige liv, ville søsknene Karlsbru gjort noe prosaisk som å få Leas venn og arbeidsgiver redaktøren til å ringe sin kamerat sosialministeren og fått ham til å ordne opp. I stedet setter de igang et stort og risikabelt skuespill med krigsmedaljer, avrevne truser og presseoppbud. Dette er underholdende,...
Les mer »