17.mai-dikt 2021: Norsk sang av Nils Collett Vogt

Siden det nå engang er 17. mai, kan man likesågodt slå seg løs:


NORSK SANG

I kamp og trengsler steg mit mot
 og hærdet mig til voksen mand.
 Jeg takker for, at jeg fikk rot
 i dig, mit land!
 
 Nu rider mæktig vintren frem
 og rykker trær med rote op.
 Jeg speider: Dette er mit hjem!
 Det suser i en veirslitt top,
 at dette land, stort, kaldt og haardt
 er vort.
 
 I brødre av den samme rot,
 I søstre med det samme blod,
 I, som nu søker voksested
 og vi, som staar for fald:
 La komme hvad der skal!
 Det gav en slik tryghet, gav slik fred,
- jeg føler mig saa rik derved -
at dette land, armt, strengt og hvitt
 blev mit.
 
 Her vil jeg gro, her vil jeg dø
 men først vil i din muld jeg strø
 min rikdom ut, et litet frø . . .
 Kanhænde blir det træ en gang,
 som suse vil din sang.
 Jeg takker dig for ondt, for godt,
 for knappe smil, som jeg har faat,
 for rot omkring en jordfast sten,
 for blod og marg og ben.
 
 Og sank i dysten mangen mand,
 saa vidner vi, som blev igjen,
 at vi er tunge, stride mænd -
 
Vort land!
 
 I fyk av sne og nordenvind
 jeg lærte sangen, som er din.
 Jeg lærte den av vind, som hven
 mig gjennem blod og marg og ben.
      Den blev mig kjær;
      vi gamle trær
 Har sust den ut til ry for En.
 
 Det store, vildt forrevne land
 med fjeld og myr og skog og vand -
 
Nils Collett Vogt (1917)

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Åge Rønning: Husker du Scobie? (1986)

Gud er større enn alle synder "Jeg trodde selv at jeg var noenlunde fri for de store tabber og synder, og det var kanskje derfor det gikk som det gikk". Sier han som viser seg å være hovedpersonen i Åge Rønnings nyeste bok,  Husker du Scobie? Boken består av to fortellinger. Første handler om nok en av disse arketypiske (evt. erketypiske) Rønning–figurer: en forfyllet og for nedadgående journalist som har forvillet seg til Manila på flukt fra å ta ansvar for sin invalidiserte og dødssyke kone. Uten å ville og uten å vite, blir han blandet opp i en svær affære med kidnapping og terror og korrupte politikere. Hvilket er spennende og underholdende i seg selv, men også på sedvanlig rønningsk vis tjener til å drive hovedpersonens sjelelige krise mot et klimaks. Til slutt innrømmer han sin synd og skyld, vender tilbake til Gud, og blir behendig drept før han rekker å falle fra igjen. Dette høres banalt ut når det gjenfortelles, men det er jo nettopp endel av Rønnings styrke ...
Les mer »

Willy Ustad: Tyskerungen (Fire søsken 8) (1993)

Etter den mislykkede flyveturen til Bardufoss i forrige bok, er Willy Ustad nå tilbake på tryggere grunn i Trondheim og Karlshamn. Også denne gang skaper han en fortelling rundt en usmakelig bit av det som skjedde like etter krigen: Forslaget om å ta barn av tyske soldater fra deres mødre og adoptere dem bort, kanskje til og med få dem ut av landet. Lea Karlsbrus sønn Rolf Herman er en av dem som kommer i vergerådets søkelys. Lea har vokst mye i løpet av serien, men stilt overfor et problem som dette, er det fortsatt storesøster Berit som må ordne opp. Den overdramatiske måten hun gjør det på, eksemplifiserer noen av problemene med å skrive en serie som denne. Hadde dette vært i det virkelige liv, ville søsknene Karlsbru gjort noe prosaisk som å få Leas venn og arbeidsgiver redaktøren til å ringe sin kamerat sosialministeren og fått ham til å ordne opp. I stedet setter de igang et stort og risikabelt skuespill med krigsmedaljer, avrevne truser og presseoppbud. Dette er underholdende,...
Les mer »