17. mai-dikt 2026: Æggedosisvise 17de Mai 1840 av Henrik Wergeland

Jeg har kommet i vane å legge ut et passende dikt her på Facebook til 17. mai. Henrik Wergeland, på sin side, ser ut til å ha skrevet (minst) ett dikt til hver 17. mai. Her er et av dem. Vi feirer friheten, og da er det viktig at vi feirer grundig. Dette visste Wergeland mye om.

 
Æggedosisvise 17de Mai 1840 
(Mel. Og kjøre Ved og kjøre Vand etc.)
 
Jeg har et Perlehumør idag,
      som Æggedosisen ligner,
hvormed Værtinden vort Vennelag
      paa Festens Morgen velsigner.
Ja jeg har faaet til Sjel og Liv
en Æggedosis og den var stiv.
      Ja mit Humør,
      bedre end før,
idag min Æggedosis ligner.
 
Jeg er saa venlig og blid og mild
      som allerfinest Raffinade;
og jeg er fyrig og fuld af Ild,
      som den Cognak vi til maa lade;
og Æggets Styrke og raske Mod
jeg føler godt i hver Draabe Blod.
      Nu kan jeg rat
      alt til paa Nat
gaae glad imellem de Glade.
 
Thi vil da capo jeg ærlig meent,
      mit toneløse Bæger fylde,
begynde tidligt og ende seent
      med Dagens Høitid at hylde.
Held Majens herlige Frihedsværk!
Hvert Aar gid Festen bli'e mere stærk!
      Leve hver Mand,
      hvem Norges Land
sin Friheds Ære mon skylde!
 
Henrik Wergeland 1840
 
 

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

17.mai-dikt 2021: Norsk sang av Nils Collett Vogt

Siden det nå engang er 17. mai, kan man likesågodt slå seg løs: NORSK SANG I kamp og trengsler steg mit mot   og hærdet mig til voksen mand.   Jeg takker for, at jeg fikk rot   i dig, mit land!     Nu rider mæktig vintren frem   og rykker trær med rote op.   Jeg speider: Dette er mit hjem!   Det suser i en veirslitt top,   at dette land, stort, kaldt og haardt   er vort.     I brødre av den samme rot,   I søstre med det samme blod,   I, som nu søker voksested   og vi, som staar for fald:   La komme hvad der skal!   Det gav en slik tryghet, gav slik fred, - jeg føler mig saa rik derved - at dette land, armt, strengt og hvitt   blev mit.     Her vil jeg gro, her vil jeg dø   men først vil i din muld jeg strø   min rikdom ut, et litet frø . . .   Kanhænde blir det træ en gang,   som suse vil din sang.   Jeg takker dig for ondt, for godt,   for knappe smil, som j...
Les mer »

Åge Rønning: Husker du Scobie? (1986)

Gud er større enn alle synder "Jeg trodde selv at jeg var noenlunde fri for de store tabber og synder, og det var kanskje derfor det gikk som det gikk". Sier han som viser seg å være hovedpersonen i Åge Rønnings nyeste bok,  Husker du Scobie? Boken består av to fortellinger. Første handler om nok en av disse arketypiske (evt. erketypiske) Rønning–figurer: en forfyllet og for nedadgående journalist som har forvillet seg til Manila på flukt fra å ta ansvar for sin invalidiserte og dødssyke kone. Uten å ville og uten å vite, blir han blandet opp i en svær affære med kidnapping og terror og korrupte politikere. Hvilket er spennende og underholdende i seg selv, men også på sedvanlig rønningsk vis tjener til å drive hovedpersonens sjelelige krise mot et klimaks. Til slutt innrømmer han sin synd og skyld, vender tilbake til Gud, og blir behendig drept før han rekker å falle fra igjen. Dette høres banalt ut når det gjenfortelles, men det er jo nettopp endel av Rønnings styrke ...
Les mer »

Willy Ustad: Tyskerungen (Fire søsken 8) (1993)

Etter den mislykkede flyveturen til Bardufoss i forrige bok, er Willy Ustad nå tilbake på tryggere grunn i Trondheim og Karlshamn. Også denne gang skaper han en fortelling rundt en usmakelig bit av det som skjedde like etter krigen: Forslaget om å ta barn av tyske soldater fra deres mødre og adoptere dem bort, kanskje til og med få dem ut av landet. Lea Karlsbrus sønn Rolf Herman er en av dem som kommer i vergerådets søkelys. Lea har vokst mye i løpet av serien, men stilt overfor et problem som dette, er det fortsatt storesøster Berit som må ordne opp. Den overdramatiske måten hun gjør det på, eksemplifiserer noen av problemene med å skrive en serie som denne. Hadde dette vært i det virkelige liv, ville søsknene Karlsbru gjort noe prosaisk som å få Leas venn og arbeidsgiver redaktøren til å ringe sin kamerat sosialministeren og fått ham til å ordne opp. I stedet setter de igang et stort og risikabelt skuespill med krigsmedaljer, avrevne truser og presseoppbud. Dette er underholdende,...
Les mer »