17. mai-dikt 2025: Fagert er landet av Anders Hovden

Jeg holdt faktisk på å glemme at jeg pleier å legge ut et nasjonalsinnet dikt hvert år til 17. mai, men her er det.

Først tenkte jeg på «Gud signe vårt dyre fedreland» av Elias Blix. Det er en solid fedrelandssang, en mektig salme, en nynorsk bauta og et makeløst propagandaskrift for den kristelige fløyen i partiet Venstre.

Når det er snakk om nynorskens litterære pionerer, tenker man vanligvis på Aasen, Vinje og Garborg. Men det spørs om ikke Blix er like viktig. Gjennom sine salmer – som ble svært utbredt - populariserte han det nye skriftspråket og fikk det ut til folket. Den dag i dag er det ca. 50 salmer skrevet eller oversatt av Blix i Den norske kirkes salmebok. (I tillegg kommer selvsagt hans innsats som kirkeminister i Sverdrup-regjeringen, der han bl.a. hadde en god del av ansvaret for vedtaket i 1885 om likestilling mellom det vi i dag kaller nynorsk og bokmål i offentlig sammenheng, inklusive skolen.)

Men dette får bli en innledning til et senere år, eller for all del en oppfordring til selvstudium. For det jeg til slutt landet på iår var en annen salme, nemlig presten Anders Hovdens «Fagert er landet» fra 1907. Et dikt med et smalere fokus enn «Gud signe vårt dyre fedreland», men like intenst. Et lite tilleggspoeng med «Fagert er landet» er at Hovden diktet salmen nesten ferdig under en skitur, av alle rotnorske fenomener, og skrev den ned straks han kom hjem. Også Hovden er forresten godt representert i salmeboken.
 
 
FAGERT ER LANDET
 
Fagert er landet du oss gav,
Herre, vår Gud og vår Fader!
Fagert det stig av blåe hav,
Soli ho sprett og ho glader,
Signar vårt land i nord og sud,
Soleis di åsyn lyser, Gud,
Yver vårt Noreg i nåde.
 
Likjest vårt folk i mager jord
skjelvande blomen på bøen,
står utan livd i vind frå nord
tett innmed kanten av snøen.
Herre, du ser med miskunn ned,
folket vårt gjev du livd og fred,
er oss så kjærleg ein Fader.
 
Her ned i grunnen sveitten rann
trufast åt fedrane våre.
Her dei sin heim og hugnad fann,
dogga med smil og med tåre.
Her har det flødt ei såkornflod
varm av vårt beste hjarteblod,
her har me grorbotn å veksa.
 
Tidi ho renn som ei elv mot os,
Fort skiftar sumar med vetter.
Fader, ver alltid Noregs los
Radt til dei seinaste ætter;
Herre, vår Gud, vår Noregs Gud,
Varda vårt land frå fjell til flud,
Lær oss å gå dine vegar!
 
Signa då, Gud, vårt folk og land,
Signa vårt strev og vår møda,
Signa kvar ærleg arbeidshand,
Signa vår åker med grøda!
Gud, utan deg den vesle urt
Veiknar og visnar, bleiknar burt,
Ver oss du ljoset og livet!
 
Anders Hovden, 1907

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

17.mai-dikt 2021: Norsk sang av Nils Collett Vogt

Siden det nå engang er 17. mai, kan man likesågodt slå seg løs: NORSK SANG I kamp og trengsler steg mit mot   og hærdet mig til voksen mand.   Jeg takker for, at jeg fikk rot   i dig, mit land!     Nu rider mæktig vintren frem   og rykker trær med rote op.   Jeg speider: Dette er mit hjem!   Det suser i en veirslitt top,   at dette land, stort, kaldt og haardt   er vort.     I brødre av den samme rot,   I søstre med det samme blod,   I, som nu søker voksested   og vi, som staar for fald:   La komme hvad der skal!   Det gav en slik tryghet, gav slik fred, - jeg føler mig saa rik derved - at dette land, armt, strengt og hvitt   blev mit.     Her vil jeg gro, her vil jeg dø   men først vil i din muld jeg strø   min rikdom ut, et litet frø . . .   Kanhænde blir det træ en gang,   som suse vil din sang.   Jeg takker dig for ondt, for godt,   for knappe smil, som j...
Les mer »

Åge Rønning: Husker du Scobie? (1986)

Gud er større enn alle synder "Jeg trodde selv at jeg var noenlunde fri for de store tabber og synder, og det var kanskje derfor det gikk som det gikk". Sier han som viser seg å være hovedpersonen i Åge Rønnings nyeste bok,  Husker du Scobie? Boken består av to fortellinger. Første handler om nok en av disse arketypiske (evt. erketypiske) Rønning–figurer: en forfyllet og for nedadgående journalist som har forvillet seg til Manila på flukt fra å ta ansvar for sin invalidiserte og dødssyke kone. Uten å ville og uten å vite, blir han blandet opp i en svær affære med kidnapping og terror og korrupte politikere. Hvilket er spennende og underholdende i seg selv, men også på sedvanlig rønningsk vis tjener til å drive hovedpersonens sjelelige krise mot et klimaks. Til slutt innrømmer han sin synd og skyld, vender tilbake til Gud, og blir behendig drept før han rekker å falle fra igjen. Dette høres banalt ut når det gjenfortelles, men det er jo nettopp endel av Rønnings styrke ...
Les mer »

Willy Ustad: Tyskerungen (Fire søsken 8) (1993)

Etter den mislykkede flyveturen til Bardufoss i forrige bok, er Willy Ustad nå tilbake på tryggere grunn i Trondheim og Karlshamn. Også denne gang skaper han en fortelling rundt en usmakelig bit av det som skjedde like etter krigen: Forslaget om å ta barn av tyske soldater fra deres mødre og adoptere dem bort, kanskje til og med få dem ut av landet. Lea Karlsbrus sønn Rolf Herman er en av dem som kommer i vergerådets søkelys. Lea har vokst mye i løpet av serien, men stilt overfor et problem som dette, er det fortsatt storesøster Berit som må ordne opp. Den overdramatiske måten hun gjør det på, eksemplifiserer noen av problemene med å skrive en serie som denne. Hadde dette vært i det virkelige liv, ville søsknene Karlsbru gjort noe prosaisk som å få Leas venn og arbeidsgiver redaktøren til å ringe sin kamerat sosialministeren og fått ham til å ordne opp. I stedet setter de igang et stort og risikabelt skuespill med krigsmedaljer, avrevne truser og presseoppbud. Dette er underholdende,...
Les mer »